opprettet på: 01.11.2018 17:40 / sk

28-åringen gliser godt i barten. Etter mange år med sykdom og motgang, har det virkelig snudd for Vingnes-gutten. Nå er han en av de beste skihopperne i verden.

- Jeg begynte med hopping fordi pappa kjørte tråkkemaskinen i rekruttanlegget rett ved der jeg vokste opp. Det hadde også litt å si at både pappa og bestefar hadde hoppet på ski. Det var en interesse der før jeg begynte, sier Søre Ål-hopperen.

- Jeg startet da jeg var fem år i Pinnikbakken på Vingnes i Lillehammer. Jeg husker godt da jeg satt på med pappa i tråkkemaskinen og sa at jeg hadde lyst til å begynne å hoppe på ski. Da jeg var i 12-årsalderen forsto jeg at jeg var litt tøffere enn de andre rundt meg. Jeg fikk veldig mye glede av å hoppe på ski. Det handlet om mestringsfølelse og moro, for skihopping er det morsomste jeg vet. Det er en drøm å få lov til å holde på med det du ønsker aller mest, mimrer Johansson.

 

Kanonform i OL

Den karismatiske barten gikk sin seiersgang under vinter-OL i Pyeongchang. Der stakk Johansson av med to individuelle bronsemedaljer og laggull.

- Det største høydepunktet i min karriere, helt klart. Det er vanskelig å rangere de tre medaljene. Du husker selvsagt den aller første OL-medaljen du får (normalbakken) ekstra godt, men jeg setter også laggullet svært høyt, sier OL-helten.

 

Slik forteller han om ankomsten til Sør-Korea, der han forsto at formen var helt enorm.

- Jeg hadde lagt en plan, slik at jeg hadde mest mulig overskudd inn i siste del av sesongen. Jeg kjente at da jeg kom fram til Pyeongchang, så var jeg i kanonform. Jeg kom til OL med en enorm trygghet. Jeg følte at jeg hadde alle forutsetninger for å lykkes. Det ga meg den roen jeg trengte for å klare å fokusere på det jeg skulle, nemlig å hoppe på ski og nyte opplevelsen over å være med i mitt første OL.

- Det var guttedrømmen som gikk i oppfyllelse. Ting klaffet utrolig bra på første forsøk. Du blir utrolig stolt over deg selv. Det er ikke så ofte jeg tar fram OL-medaljene når jeg er alene, men mange ønsker å se på dem. Og det er litt kult å vise dem fram, så de tas fram i ny og ne. Suksessen i OL har gitt meg stor motivasjon for å bli enda bedre og nå flere mål. Jeg har fått en helt annen trygghet i det daglige arbeidet jeg legger ned, sier Johansson.

 

Ga nesten opp

Men veien til suksess har vært lang, så lang at det for noen år siden nesten var slutt. Resultatene uteble og sykdom preget hverdagen. Bekymret måtte Søre Ål-hopperen se at ansiktet hovnet voldsomt opp. Han fryktet for karrieren.

- Det var tøft. Det er hardt å være idrettsutøver og sitte med følelsen at du kanskje ikke får det til, siden det bare butter og butter. Du føler at du burde gi opp. Det er den verste tanken å ha, det å måtte vurdere om du skal gi opp den store drømmen. Jeg var nær ved å gi meg. Jeg var langt nede. Jeg hadde stanget i motvind i lang tid. Jeg var tom. Uansett hva jeg gjorde, så ble det ikke noe bedre. Det ble samtidig et vendepunkt. Jeg forsto at jeg måtte gjøre store endringer for å få ut det jeg mente jeg var god for. Jeg endret alt. Fra kosthold og søvn, til trening og ikke minst hvordan jeg skulle tenke. Så snudde det, sier en åpenhjertig Johansson.

Året 2012 glemmer ikke den sympatiske lillehamringen. Det ble et år preget av mye motgang. En slagskade skulle skape mye problemer. Etter operasjon på sommeren, skadet Johansson seg på trening i opptreningsfasen.

- Jeg fikk beskjed om at det var “fotballankel” og ingen grunn til bekymringer, men jeg begynte etter hvert å miste følelsen i foten. Problemet ble ikke oppdaget før jeg falt under trening i Midtstuen, attpåtil i langrennsdress, og omsider fikk en MR-undersøkelse. Dermed ventet en lang periode på krykker. Og deretter fikk jeg kyssesyken. Om ikke det var nok, så pådro jeg meg også lungebetennelse. For et år å se tilbake på, forteller Johansson.

 

Kanskje er det all motgangen som gjør at han setter ekstra pris på oppturene de siste årene.

 

Nå handler alt om å prege resultatlistene i VM-sesongen.

- Jeg har satt meg mål om å være med og kjempe i toppen under Seefeld-VM. Jeg håper å fighte om medaljer. Det er et stort mål å ta med seg individuell VM-medalje. Jeg har også sterk lyst til å prestere sammen med laget i både mixed og lag, sier 28-åringen.

- Jeg har også satt meg store mål for hele sesongen. Ikke bare har vi høydepunkter som hoppuka og RAW AIR, men jeg ønsker å prege sammenlagtlista i verdenscupen. Det er en drøm å kunne dra hjem med ei krystallkule. Jeg skal gi alt for å få det til.

 

Blir gjenkjent

Johansson merker at livet er blitt litt annerledes etter medaljefangsten i Pyeongchang.

- Hverdagen er mye den samme med trening, hvile og søvn, men det er flere og flere som kjenner meg igjen. Det er mye større etterspørsel. Jeg har fått flere lange dager, kan du si. Barten gjør det veldig lett for folk å kjenne meg igjen. Jeg merker at jeg blir snakket om bare jeg er innom på butikken. Jeg tror det er en bra ting at folk klarer å sette et ansikt på meg uten hopphjelm og briller. De føler at de kjenner meg igjen også når jeg går i helt vanlige klær. Jeg får så mange positive tilbakemeldinger. Det er så hyggelig når noen vil slå av en prat eller spør om jeg er klar for den nye sesongen, sier Johansson.

Barten forsvinner ikke med det første.

- Den er blitt en stor og viktig del av meg. Jeg har hatt barten i over to år. Jeg husker ikke lenger hvordan jeg ser ut uten, flirer landslagshopperen.

 

Sterkt samhold

Johansson innrømmer at han var sliten etter OL-sesongen, men at det raskt ble kjedelig å sitte på rumpa.

- Jeg liker å gå mye på bortoverski og toppturer. Motivasjonen til å trene er absolutt til stede. Det var ikke tungt å gå løs på råkjøret foran VM-sesongen. Hoppingen tar selvfølgelig mye tid, men jeg liker også å klatre. Når jeg skal slappe av, blir det ofte en film eller serie med fruen. Nå har vi sett mye på “Broen”, sier Johansson.

Snart starter sesongen. Først er det NM i Oslo 10. og 11. november. Deretter venter verdenscupåpningen i Wisla.

- Jeg føler meg heldig som får være en del av det norske landslaget. Vi har et veldig sterkt samhold. Det gjelder ikke bare A-laget, men også toppidrettssatsingen og jentelaget. Vi unner hverandre suksess. Det er en stor styrke i denne gjengen, sier Johansson.